Skole + barn= ikke bra

Barn starter livet med en enorm lyst til å lære. Jeg kan selv huske hvor uendelig intersant noe så bissart som lukten av en blomst. Når jeg kom til skolen var jeg fremdeles glad i nye ting. Jeg likte å lære. Alt virke fint og flott. Alfabetet var gøy å "pugge" (det skal sies at rekkefølgen sitter heller løst). Matte var morsomt. Alt var bare fryd og gammen. Det var faktisk, absurd nok, slik at skolen var noe jeg gleda meg til.

Så skjedde det noe: plutselig ble alt bare slitt. Det var som om en mur slo seg opp foran det. Læring ble kjedelig. Problemet er: dette skjedde såpass tidlig at jeg ikke akkurat husker grunnen, bare at det var skolen sin skyld. Derfor spoler jeg litt fram. Første året på vidregående; året jeg gikk lei av matte. Grunnen: en elendig tulling av en lærer som maste, skjelte og øddla alt. Hva gjorde han feil: han sa at vi var dumme og ikke minst: han oppførte seg som om det var en plikt. Det var noe som måtte gjøres fordi. En vanlig grunn er at det viktig å komme seg igjenom, ut og opp. Det som man har misfortsått da er: Jeg vil ikke lære fordi jeg skal gjøre noe med kunnskapen, jeg vil lære fordi det er morsomt.