Bokspråk

Jeg har i det siste året bitt meg merke i at jeg snakker (og skriver) i lange, tunge setninger. Det er ikke snakk om at jeg bruker så mange fremmedord, språket er bare strukturert og formulert som om det skulle vært skrevet ned i fagjournalen for sosiologi i stedet for å dette ut av fingra eller munnen min. Problemet med dette er jo at måten jeg snakker på er tyngre å forstå.

Jeg har også observert en del andre tullinger som snakker på den måten: eksperter. De har en lei tendens til å skifte over til en skriftelig måte å snakke på når de kommer inn på noe som er komplisert/vanskelig eller til og med helt vanlige ting. Ofte høres det ganske smart ut når disse folka gjør det, men jeg vet fra min egen opplevelse at det egentlig bare er et tegn på at de ikke har snakka nok med andre. Problemet er rett og slett at det blir vanskeligere enn nødvendig å forstå dem. Når man snakker om en komplisert ting kan det være ganske så viktig at noe er lettforståelig.Save as Draft