Bokspråk

Jeg har i det siste året bitt meg merke i at jeg snakker (og skriver) i lange, tunge setninger. Det er ikke snakk om at jeg bruker så mange fremmedord, språket er bare strukturert og formulert som om det skulle vært skrevet ned i fagjournalen for sosiologi i stedet for å dette ut av fingra eller munnen min. Problemet med dette er jo at måten jeg snakker på er tyngre å forstå.

Jeg har også observert en del andre tullinger som snakker på den måten: eksperter. De har en lei tendens til å skifte over til en skriftelig måte å snakke på når de kommer inn på noe som er komplisert/vanskelig eller til og med helt vanlige ting. Ofte høres det ganske smart ut når disse folka gjør det, men jeg vet fra min egen opplevelse at det egentlig bare er et tegn på at de ikke har snakka nok med andre. Problemet er rett og slett at det blir vanskeligere enn nødvendig å forstå dem. Når man snakker om en komplisert ting kan det være ganske så viktig at noe er lettforståelig.Save as Draft

bærbar pc! nå.. kanskje?

I det siste har jeg begynt å føle et stort behov for å ha min egen og velfungerende pc. Spesielt på skolen melder behovet seg; merkelig nok. Dette er selvfølgelig et helt obejektivt behov som går på at jeg har lyst til å holde orden og ikke har den minste sammenheng med langtekkelige norsk, spansk og historie timer. Og fransk. Og samfunnsøkonomi (og gym hvis det hadde vært praktisk mulig).

Dette har ført til at jeg har vært på jakt etter en finfin pc. Da har jeg funnet to stykker som virker fristende: En dell pc som går under navnet inspirion 6400 og et enda ikke lansert idealistisk prosjekt kalt 100$ pc. Den siste er irriterende veleget til skole: den tåler det meste, har lang batterilevetid og ikke minst: Den stiller med en kraftmengde som ikke gjør det mulig å gjøre ting som ikke er konstruktivt. Utenom internett og evt kabal da...


*bare følte for å skrive noe, begynte å bli skremmende gammle datoer her, skal skrive noe med "litt" mer innhold om et par dagers tid*