"De andre"
I dag når jeg lest igjenom aftenpostens a-magasin en sånn fin sak (du vet de som ofte står nedover langs hele sia, og som gjerne er mer intersante enn resten av stoffet). For de som er så uheldig å ikke få lese denne avisa skal jeg sitere den her:
"De andre
de kommer seg opp om morran, for når jeg går på jobb, er de der. Først sitter de litt spredt på stampuben vår som om de ikke kjenner hverandre. de sitter ute så de kan røyke. De lager en tung aaaah-lyd når de setter seg, så legger de røykpakke, lighter og mobil sirlig på bordet. Først er de tause og glaner på VG. Men når de har kontemplert litt og gnidd seg litt i ansiktet og sett på 17-trikken frakte folk på jobb, så er det som om stolene dras mot hverandre, for JØSS, ærre deg! En øl! "Du bare dro i går, du! Gjørde jeg? Paulsen datt av stolen! Gjorde'n? Gjorde'n vel!"
Som A4-menneske blir jeg irritert av slappheten, av at de velger bort mitt liv, irritert over å se de samme trynene på de samme stolene, mens jeg drar til og fra jobb, til og fra, til og fra. Jeg tenker: " Se til fan å hute dere på jobb, og bidra som oss andre!" de hilser blidt tilbake.
De er utholdende som gode byråkrater som hver dag hele livet går på jobben for å gjøre noe som ikke forandrer noe. De tar ikke ut ferie engang.
Som en litt bakfull "Nytt på nytt" redaksjon analyserer de alltid avisen: "Så måtte'n snu, Jens, i denna sjukelønnsgreia." Og så kommer visdomsordene: " Ja, hva skulle'n snakke om hvis en ikke kunne klage på no'?" Og selvironien: " Om de bomba detta stedet ville det sett bedre ut når asken la se! Hæhæ!"
Når jeg kommer hjem fra jobb, sitter de der ennå, bortsett fra Paulsen, som pissa i buksa da han falt av stolen. Når jeg går forbi om jkvelden, er der fortsatt, også Paulsen, som på vei hjem for å skifte bukse, glemte hva han gikk der og rotet for og returnerte. På kveldene må de holde rundt hverandre for tyngdekraften er sterk.
Dag ut og dag inn driver de dette sisyfosarbeidet. Ingen møter, ingen utvikling, bare det samme.
Men så får jeg en fæl føelese: Hva om de er inne på noe? Jeg sykler fort videre. Det er snart morgenmøte. "
Jeg liker denne saken fordi den tar opp fine ting som at vi er vanedyr, og at vi ofte innbiller oss at vi har en utvikling i livet, og hvem som er hva. Ofte kan taperen være den egentlige vinneren.
Som her: hva slags vanedyr vil du være? de som har det koselig, eller de som sitter i møter?
*By the way: jobbinterjuv på mandag, bare så jeg slipper å bli kalt slask:P*
"De andre
de kommer seg opp om morran, for når jeg går på jobb, er de der. Først sitter de litt spredt på stampuben vår som om de ikke kjenner hverandre. de sitter ute så de kan røyke. De lager en tung aaaah-lyd når de setter seg, så legger de røykpakke, lighter og mobil sirlig på bordet. Først er de tause og glaner på VG. Men når de har kontemplert litt og gnidd seg litt i ansiktet og sett på 17-trikken frakte folk på jobb, så er det som om stolene dras mot hverandre, for JØSS, ærre deg! En øl! "Du bare dro i går, du! Gjørde jeg? Paulsen datt av stolen! Gjorde'n? Gjorde'n vel!"
Som A4-menneske blir jeg irritert av slappheten, av at de velger bort mitt liv, irritert over å se de samme trynene på de samme stolene, mens jeg drar til og fra jobb, til og fra, til og fra. Jeg tenker: " Se til fan å hute dere på jobb, og bidra som oss andre!" de hilser blidt tilbake.
De er utholdende som gode byråkrater som hver dag hele livet går på jobben for å gjøre noe som ikke forandrer noe. De tar ikke ut ferie engang.
Som en litt bakfull "Nytt på nytt" redaksjon analyserer de alltid avisen: "Så måtte'n snu, Jens, i denna sjukelønnsgreia." Og så kommer visdomsordene: " Ja, hva skulle'n snakke om hvis en ikke kunne klage på no'?" Og selvironien: " Om de bomba detta stedet ville det sett bedre ut når asken la se! Hæhæ!"
Når jeg kommer hjem fra jobb, sitter de der ennå, bortsett fra Paulsen, som pissa i buksa da han falt av stolen. Når jeg går forbi om jkvelden, er der fortsatt, også Paulsen, som på vei hjem for å skifte bukse, glemte hva han gikk der og rotet for og returnerte. På kveldene må de holde rundt hverandre for tyngdekraften er sterk.
Dag ut og dag inn driver de dette sisyfosarbeidet. Ingen møter, ingen utvikling, bare det samme.
Men så får jeg en fæl føelese: Hva om de er inne på noe? Jeg sykler fort videre. Det er snart morgenmøte. "
Jeg liker denne saken fordi den tar opp fine ting som at vi er vanedyr, og at vi ofte innbiller oss at vi har en utvikling i livet, og hvem som er hva. Ofte kan taperen være den egentlige vinneren.
Som her: hva slags vanedyr vil du være? de som har det koselig, eller de som sitter i møter?
*By the way: jobbinterjuv på mandag, bare så jeg slipper å bli kalt slask:P*
posted by Håvard at 6:35 AM
4 Comments:
HAHA!
Feiler du i jobbintervju der, kommer du til å være trygdemottager resten av livet, SLASK!
Jeg er fortsatt ansatt der, har ikke levert oppsigelsen min... Men har ikke vært på jobb der siden høsten '04!
Og det med at de andre er på "jobb" når du kommer, kjenner du deg igjen i beskrivelsen av han som kommer sist? :P
Et par ting: Jeg kom inn, og det er ikke smart1 jeg har søkt på men norstat;D Bedre lønnsrutinger for folk som ikke er villig til å legge så mye sjel i det(A)
Nei, jeg pleier da ikke å komme siste, snarer sånn ca midt i. Eneste grunnen til at du kommer før meg er at du ikke er velsignet med et såpass nært beliggende bosterd som meg!
Et par ting: Jeg kom inn, og det er ikke smart1 jeg har søkt på men norstat;D Bedre lønnsrutinger for folk som ikke er villig til å legge så mye sjel i det(A)
Nei, jeg pleier da ikke å komme siste, snarer sånn ca midt i. Eneste grunnen til at du kommer før meg er at du ikke er velsignet med et såpass nært beliggende bosterd som meg!
haha. bakfull nytt på nytt
Post a Comment
<< Home