Busser og slikt.

Jeg kan konstantere at busser ikke opererer etter samme regler i hele verden. I noen deler av verden antar man at det er en øvre grense for trygg transport av mennrekser, dyr og andre ting. I andre tenker man som så at grensen nok er satt utfra hvor mye som er mulig å presse inn i transportmiddelet. Noen steder i verden tror man noe så banalt som at busser, biler og motorsykler bør bremse ned før evt svinger. Andre steder putter man troen sin i sentrifugalkreftene. Noen steder krever man penger før folk tar plass. Andre steder står service i hovedsetet. Dette vil si at konduktøren tar seg gjenom bussen, uten hensyn til hvor full den måtte virke for utrenete øyer. Enkelte steder har man tro på at busser bør fortsette på ruta selvom de er nesten tomme, og det ikke vil komme på flere. Andre tenker man at de resterende passasjerene som var dumme nok til ikke å reise med hele slekta like gjerne kan ta en annen bussen resten av veien, eller gå om det viser seg å være langt ute i gokk.

Far vel

Det kan godt hende at andre føler det annereldes, men for meg er dette en av livets tristes handlinger. Å si farvel til det som har vært, kombinert med å si hallo til det som kommer. Jeg vil ikke gi slipp, hvorfor kan ikke jeg bare leve i en boble, hvor alt forblir det samme, med nye ting lagt til? Hvor det ikke finnes noen mulighet for å måtte gi slipp på noe?

Akk ja, jeg får vel bare innse at jeg lever i virkeligheten og ikke noen fantasiboble. Sånn er det, og sånn vil det alltid være. Ingen gang noensinne utenom på mitt dødsleie vil jeg slippe å oppleve tristheten ved farvel.

Tullpreik

Jeg har lest over denne bloggen nå nylig. En ting som jeg oppdaget, som skremte vannet av meg var: Den virka serriøs. For å gjøre det enda verre virka den som om den var skrevet av en aggresiv bedreviter som ikke godtar andre meninger. De to siste tingene er kan kanskje stemme, men den første er såpass fjernte fra sannheten at jeg bestemte meg for å bytte det ut med: mentalt forvirret. Hvordan skal jeg oppnå det? Ved å skrive saker som denne, som ikke har et mål. Heretter skal det bli slutt på alt som har med politikk å gjøre, og ikke minst: jeg skal kutte ned på serriøst språk.

Først, min mening om advokater. Advokater er veldig, veldig veldig nødvendige. Akkurat som at leger er veldig nødvendige. Grunnen til at vi trenger dem er ikke at vi synes de er morsome, eller at vi føler at de gir oss noe overskudd. Årsaken er så enkel som at de fungerer som oljen i et korrput retts system. Det som er viktig å tenke på er at det faktisk er mulig å gjøre noe med lovene våre. Det er fysisk mulig å skrive dem om på en måte, og i en mengde som det er mulig for vanlige folk å holde styr på. Faktisk er det langt letttere enn å utslette feks byllepest. Problemet er bare at vi ikke er vant til å skrive på måten som kreves. Lovtekster skal skrives på et språk som er like regelbundet som ligninger. Tolkningsmuligheter skla ikke finnes, det som derimot skal finnes er rom ffor den enkelte dommer å justere på dommen etter eget hjerte.

For å oppnå dette må vi først lage en regle bok om hvordan lovene skal leses, denne må være kort (under 100 sider). Så må vi lage en lov som er på under 300 sider med vanlig tekst. Altså tilsammen 400 sider, maksimum.

Norsk rettsvesen; i krise?

En mann som tok loven i egene hender har blitt dømt til fengsel. Det er ikke dommen jeg reagerer på, den er helt riktig. I et rettsamfunn kan man ikke ta loven i egene hender. Problemet ligger i at han har anmeldt dette flere ganger, han har vært snill og prøvd å følge reglene. Politiet har ikke grepet inn. Etter gjentatte anmeldelser så han seg lei av det, og tok saken i egene hender.

Det er tydelig at politiet ikke har gjort jobben sin; en person som prøvde å følge reglene følte at det skjedde såpass lite at han ble nødt til å ta saken i egene hender. En ting er sånne som den biltjuvmorderen som var på banen for en stund sia, han som skøyt mot bilen sin for å skade tjuven. En annen er en person som faktisk har prøvd de kanalene han skal etter loven, men som ikke nådde fram.

Skole + barn= ikke bra

Barn starter livet med en enorm lyst til å lære. Jeg kan selv huske hvor uendelig intersant noe så bissart som lukten av en blomst. Når jeg kom til skolen var jeg fremdeles glad i nye ting. Jeg likte å lære. Alt virke fint og flott. Alfabetet var gøy å "pugge" (det skal sies at rekkefølgen sitter heller løst). Matte var morsomt. Alt var bare fryd og gammen. Det var faktisk, absurd nok, slik at skolen var noe jeg gleda meg til.

Så skjedde det noe: plutselig ble alt bare slitt. Det var som om en mur slo seg opp foran det. Læring ble kjedelig. Problemet er: dette skjedde såpass tidlig at jeg ikke akkurat husker grunnen, bare at det var skolen sin skyld. Derfor spoler jeg litt fram. Første året på vidregående; året jeg gikk lei av matte. Grunnen: en elendig tulling av en lærer som maste, skjelte og øddla alt. Hva gjorde han feil: han sa at vi var dumme og ikke minst: han oppførte seg som om det var en plikt. Det var noe som måtte gjøres fordi. En vanlig grunn er at det viktig å komme seg igjenom, ut og opp. Det som man har misfortsått da er: Jeg vil ikke lære fordi jeg skal gjøre noe med kunnskapen, jeg vil lære fordi det er morsomt.

Bokspråk

Jeg har i det siste året bitt meg merke i at jeg snakker (og skriver) i lange, tunge setninger. Det er ikke snakk om at jeg bruker så mange fremmedord, språket er bare strukturert og formulert som om det skulle vært skrevet ned i fagjournalen for sosiologi i stedet for å dette ut av fingra eller munnen min. Problemet med dette er jo at måten jeg snakker på er tyngre å forstå.

Jeg har også observert en del andre tullinger som snakker på den måten: eksperter. De har en lei tendens til å skifte over til en skriftelig måte å snakke på når de kommer inn på noe som er komplisert/vanskelig eller til og med helt vanlige ting. Ofte høres det ganske smart ut når disse folka gjør det, men jeg vet fra min egen opplevelse at det egentlig bare er et tegn på at de ikke har snakka nok med andre. Problemet er rett og slett at det blir vanskeligere enn nødvendig å forstå dem. Når man snakker om en komplisert ting kan det være ganske så viktig at noe er lettforståelig.Save as Draft

bærbar pc! nå.. kanskje?

I det siste har jeg begynt å føle et stort behov for å ha min egen og velfungerende pc. Spesielt på skolen melder behovet seg; merkelig nok. Dette er selvfølgelig et helt obejektivt behov som går på at jeg har lyst til å holde orden og ikke har den minste sammenheng med langtekkelige norsk, spansk og historie timer. Og fransk. Og samfunnsøkonomi (og gym hvis det hadde vært praktisk mulig).

Dette har ført til at jeg har vært på jakt etter en finfin pc. Da har jeg funnet to stykker som virker fristende: En dell pc som går under navnet inspirion 6400 og et enda ikke lansert idealistisk prosjekt kalt 100$ pc. Den siste er irriterende veleget til skole: den tåler det meste, har lang batterilevetid og ikke minst: Den stiller med en kraftmengde som ikke gjør det mulig å gjøre ting som ikke er konstruktivt. Utenom internett og evt kabal da...


*bare følte for å skrive noe, begynte å bli skremmende gammle datoer her, skal skrive noe med "litt" mer innhold om et par dagers tid*